Takk for meg.

Kjære blogg. Det har vært utrolig fint å kjenne deg, men du vet. Høsten er halvveis og vinteren nærmer seg med stormskritt. Du er ikke en vinterblogg. Du er en "Det-er-fint-vær-og-jeg-er-rimelig-glad-og-har-overskudd"-blogg. Man kan si du er totalt ikkefungerende når målestokken går under 10 grader. Det er slitsomt å skrive positive, morsomme, sarkastiske innlegg om ting jeg engasjerer meg for når jeg alltid må gjennomføre det med en solid fasade. En fasade som slett ikke er solid lenger. Når en så liten ting som å skrive en mail blir en enorm prestasjon, må lekser, familie, og andre ting ungdommer er pålagte å gjøre, prioriteres i aller høyeste grad. Dessverre. Blogg, du vil alltid være min store kjærlighet, men dette fungerer nok ikke mer. Kanskje vi treffes igjen og tar opp kontakten. Vi kan sikkert ha litt uforpliktende moro. Men akkurat nå er hodet mitt viktigst. Men du som leser, shamener eller? Well don't come here complaining, go see a fucking shrink or something. Gøy å være emo. Det må jeg prøve flere ganger. Med det sier jeg midlertidig takk for meg. Ha en fin firemåneders natt... Btw: om dere lurer på noe så bare spør. Lover å svare på eventuelle spørsmål.

Kåseri - Shit-gutter

Shit-gutter

Soundtrack: Halv – Jokke med Tourettes

I dagens samfunn der antall ekteskap som varer er like mange som de som går i grus, er det lett å miste troen på at du som femtenåring noen gang skal klare å finne deg en gutt som kan hjelpe deg gjennom tunge tenåringsår. Det å være omgitt av en gjeng idioter som ufrivillig har samlet seg på en ungdomsskole får ikke akkurat opp håpet. Er de ikke overdrevent fotballfrelste eller de med en IQ på nivå med de som lager colgatereklamene med elendig dubbing, elendige skuespillere og elendig manus, så er ”Hvilken bh-størrelse bruker du?” det beste sjekketrikset de kan komme med.

Ja, når man ikke ser annet enn idioter og skillsmisser rundt seg så er det ikke greit å vite hva man skal tenke lenger. Men det er faktisk sant det de mener om at det finnes noen der ute, så lenge man er tålmodig og leter på riktige steder. Det finnes shit-gutter.

Shit-gutter er det jeg liker å kalle gutter som gjør deg så målløs at det eneste fornuftige du finner i hodet ditt er dette: ”SHIT” eller ”wow shit, hvem er han her?” eller ”shit…” eller ”omg, wtf, shit.” Det er overhodet ikke mulighet for å tolke dette på forskjellige måter. Er han en shit-gutt så er han definitivt et catch.

Det er ikke store forskjellene på de ”shit”ene, men det kan være greit å vite hva som passer best når. La oss si at du har truffet en gutt, og lurer på hva du skal tenke om han. Vi tar utgangspunkt i den første shit-en, altså ”SHIT”. Denne formen av shit er kanskje den mest brukte. Den kan forekomme flere ganger under flere stadier av det eventuelle forholdet. Den mest kjente er allikevel ”SHIT” som i jøsses, jeg har aldri sett en så vakker og ven gutt i hele mitt liv. Eller på ungdommens språk: Skjeeeer med å være heit aa?

Senere kan ”SHIT” også passe når du innser at denne fantastiske gutten deler din ekstreme entusiasme for britisk aksent og er like avhengig av kabal som deg. I disse tilfellene er det allikevel kanskje mer naturlig å bruke ”shit...”, som jeg kommer tilbake til senere.

Når ”SHIT”-øyeblikket der du har fått øye på den fantastiske fyren og beundret håret hans og de antakelige magemusklene hans, vil du mest sannsynlig foretrekke å gå over til ”Shit, hvem er han her...”, som er en måte å uttrykke overraskelse og nysgjerrighet på. Når en eim av Hugo Boss kommer mot deg samtidig som han reiser seg for å håndhilse på deg uten at noen har bedt han om det, skjønner du at han ikke er som alle andre. Derav uttrykket ”Shit, hvem er han her?”

Okei, så han er kjekk, liker britisk, lukter godt og har hilst på deg. Definitivt shit-materiale så det holder. Når han etter dere har slått av en prat spør om du vil gå en tur på operataket i mørket for å se på stjernene, blir det nesten for klissete, men bare nesten, og du rister på hodet i beundring og tenker: ”shit…”

”omg, wtf, shit.” kan ofte byttes ut med alle former nevnt over, men handler hovedsakelig om hvordan du gang på gang blir overrumplet at han aldri slutter å overraske deg og nye muligheter og sider av han åpenbarer seg.

Dessverre kan det da også skje at du finner ut at Shit-gutten ender opp med en fjortis som husket på å være så horete og bitchy som mulig for det er det eneste som er bra nok for shit-gutter. ”Omg, wtf, shit. Hvordan kan han like en som tror at Asia er et land i Afrika?” Jeg vet vennen, men verden er et shitty sted, så det er bare å lære seg å leve med det.

Jeg vil ikke ha barn.

Da jeg var liten tenkte jeg alltid at når jeg ble stor, da skulle jeg gifte meg med en fin mann og få to barn og leve lykkelig hele mitt liv. Nå kan jeg ikke skjønne hva jeg tenkte på. Når jeg blir stor så skal jeg nyte singellivet til det fulle og ikke føkke til noens liv bare fordi jeg valgte å føde dem. Jeg hadde vært en dårlig mor. Jeg er nemlig en bitch. For eksempel blir jeg lett irritert over ting og barna mine hadde ikke vært et unntak. Jeg har ikke lyst til at datteren eller sønnen min noen gang skal føle at jeg er lei av dem eller at jeg skulle ønske jeg ikke hadde dem i utgangspunktet. For det andre så tror jeg ikke helt på kjærlighet. Jeg kan ikke forestille meg selv tilbringe resten av livet med en fyr. Tanken gjør meg stressa. Så det går bare ikke. Jeg vil ikke utsette noen som helst for en skilsmisse. I tillegg til det hadde jeg ikke utstått å se noen så nære meg få psykiske lidelser. Hva er da poenget med å få et barn hvis det senere ønsker at det aldri hadde vært født? Det eier jeg ikke samvittighet til. Når jeg blir stor skal jeg bruke tid på meg selv og mitt hode. Hvis hodet mitt ikke er i orden så er det dummeste jeg kunne gjort å få meg et barn. Å få et barn er ikke noe man burde gjøre for sin egen skyld. Man føder et barn, for god's sake. Man skaper et liv. Et liv som kommer til å bli fylt med alle slags følelser. Og hvis det noen gang skal skje meg, skal jeg tenke utrolig nøye gjennom om jeg kommer til å takle at det barnet går gjennom alle de følelsene. Hvis du syntes dette innlegget var rotete så kan du kanskje forestille deg hvordan hodet mitt er nå.

I STILL RUN THIS THING LIKE A DANCEHALLQUEEN FFS

Jeg vet dere har blitt gale av frustrasjon hver gang dere har gått inn på bloggen min og sett den samme stuslige overskriften som sier "bad hair day. bad face day". Jeg vet dere ikke har tenkt på annet enn når Veslemøy vil komme tilbake. Jeg vet dere har grått dere i søvn hver natt kun fordi dere savner meg. Jeg vet det har vært tungt. Men guess what, jeg er tilbake! Dere trodde kanskje bloggen hadde forlatt oss for godt, men neida. Den har bare vært grønnsak i sommer og litt til. Så joda. Life goes on. Og når huset er fullt av slektninger, skolesaker er kjøpt inn, kåseri skal skrives og kalenderen er fylt med avtaler på bogerud, majorstua, Oppsal kirke og løkka, er det virkelig ikke lett å få seg til å skrive et blogginnlegg. Merkelig nok ender jeg alltid opp med å starte på dem når jeg egentlig har andre ting jeg skulle ha gjort. Sånn som nå. Naturfag og RLE og engelsk. Fine saker, i tell ya. Jeg føler alltid at jeg forandrer meg og modnes littegrann hver sommer. Er det bare jeg som føler det sånn? Jeg tviler. Allikevel er det bare jeg som merker at jeg har forandret meg. For alle andre er jeg den samme. Merkelig nok. Utrolig kjedelig da. Ikke faen om jeg gidder å være den samme hele ungdomsskolen. Kan ikke dere andre bare gå med på at jeg skifter personlighet hvert år? Mkay? Deal? Omg, jeg har så mye jeg vil skrive! Men dessverre tok høsten meg igjen og nå har den planer om å torturere meg ned til hver minste celle i kroppen min med mørke og kulde og regn. Og nå må jeg få gjort leksene mine. Wish me luck. Eg kjem til å sakna deg, Sumaren. Dette blir et fint bloggår. Kanskje. Vi får se. Prolly not. Ps. Mimretid med bilder i morgen. Gled deg. Selv om du strengt tatt ikke bryr deg om hva jeg har gjort i sommer.

Bad hair day. Bad face day.

Hehehe, jeg er fail på redigering. Men det bryr jeg meg ikke om. Jeg elsker meg selv. Håper du har en fin dag. Hjerte på deg for at du leser bloggen min. <3

Livet mitt suger fordi jeg er så lik alle andre

Åh, det er så frustrende med folk som tror at jeg kopierer andres ideer og innlegg! Ikke at jeg klandrer dem, for ideene mine er kanskje ikke så originale, men... hallo, syns de virkelig at jeg virker som en person som er avhengig av andre for å kunne legge ut innlegg på bloggen min? Da blir jeg litt trist. Jeg har blogget i nesten to år nå, og som jeg kan huske, er det bare et av innleggene som har vært relativt identisk med en annen blogger sitt, men jeg spurte faktisk om det først. Og det er lenge siden! Jeg hater når folk tar ideer fra andre uten å spørre, men det er faktisk forskjell på å la seg inspirere og å kopiere. Jeg er faktisk en person som klarer å stå for meg selv, og jeg trodde da virkelig at jeg ga det uttrykket gjennom bloggen min. But oh well. Livet er hardt liksom.I dag hadde jeg på meg shorts og jeg så på south park. Det var litt uoriginalt synes jeg. Jeg skal skjerpe meg. Også tok jeg bilde av meg selv. Jeg er fjortis.

i see nothing but fail

Egentlig... Så har jeg mest lyst til å skrive ned alt som foregår oppi huet mitt for tiden. Få det ned skriflig, for så å fortelle det til hele offentligheten. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg har lyst til det. Jeg skjønner ikke hvorfor noen har lyst til det. Hvorfor har noen lyst til å vise til folk de omtrent ikke kjenner at de sliter med noe litt eller ganske eller veldig alvorlig? Jeg har ikke lyst til det. Men jeg har litt lyst likevel. Kanskje for sympati. Kanskje for forståelse. Kanskje fordi at når det er noen som sitter bak en skjerm og leser det så kan de selv prøve å forestille seg hvordan det er, i stedet for at jeg må bruke masse stemme på å prøve å forklare akkurat hvordan jeg har det inni meg. Også blir det ingen pinlige stillheter. Og! Når man skriver det på en blogg er det rettet mot alle og ikke bare en person. Og det er jo kanskje litt ... befriende eller noe sånt. Fordi da kan den personen du helst vil skal få vite det, vite det, uten at man må gjøre noe særlig stor sak ut av det. Men det blir for dumt. Vi kjører en annen taktikk: Hei, jeg heter Veslemøy og jeg har det veldig bra alltid. Jeg gråter aldri og jeg syns det er veldig fint å være tenåring. I get by with a little help from my friends og nå skal jeg gå på tur. Sjallabais.Hvem er du? Er du glad? Si ja.

You see these red wine lips? I didn't dream up this

Når jeg ikke har noe bedre å gjøre blir jeg alltid sittende i en slags transe. Dype tanker, seriøse tanker, triste tanker. Jeg tror det er farlig å tenke for mye. Man kan gjøre ting man ikke har lyst til. Jeg føler noen ganger at jeg kanskje begynner å nærme meg det punktet, men det er heldigvis fortsatt bare en tanke. En fjern en. Jeg tenker på livet mitt, hvordan det ble som dette. Hvordan det kunne ha vært. Hvor mye verre det kunne ha vært. Og hvor mye bedre det kunne ha vært. Det er vel for det meste det det går i, fordi jeg er for bortskjemt til å se at jeg antakeligvis har det jævlig bra. Men hva hvis jeg aldri hadde tastet det nummeret og trykket på ring. Hva hvis jeg hadde blitt hjemme fra skolen den dagen. Hva hvis jeg hadde tatt den neste t-banen. Eller kanskje ikke hadde tatt den i det hele tatt. Ville livet mitt sett anderledes ut i dag? Kanskje jeg hadde vært en naiv uvitende liten jente som hadde en oppfatning av livet som en dans på stemorsblomster (roser har torner). Eller jeg hadde ikke hatt noen oppfatning av livet overhodet. Jeg hadde bare latt meg flyte med og ledd når den kuleste jenta i klassen lo. Eller jeg kunne vært glad. Vært klar over livets harde realiteter, men vært glad. For man kan vel alt tatt i betraktning si det sånn at jeg har vært heldig. Jeg har hatt noen utrolig fine stunder som jeg ikke ville ofret for alt i verden. Men kanskje jeg egentlig burde ha gjort det. Byttet intens lykke i en uke mot jevn lykke i et år. Jeg lurer. Nå virker det som et uaktuelt alternativ. Men om jeg før hver avgjørelse hadde blitt fortalt om hva konsekvensene etter lykken ville bli, hadde jeg kanskje satt meg ned og veiet for- og imotargumenter en ekstra gang. For du vet, medaljen har en bakside, som det så fint heter... Men jeg er da et menneske, og det er menneskelig å gi etter for fristelser. Men hvorfor er det absolutt nødvendig å stille meg foran disse avgjørelsene. Kan jeg ikke bare ha gjennomsnittshumør og ferdig med det? Kan jeg ikke bare være et gjennomsnittsmenneske?Jeg ble sittende og lure på hva som kunne få meg tilbake til denne tiden. Så kom jeg på det. Jeg måtte skru tiden tilbake to år, starte på barneskolen, få sol og sitte i Bryant Park og spise frokost og vente på en herlig dag på Manhattan... so long reality.

Ikke kom her og fortell meg om janteloven

Jeg er flink til å synge. Jeg er flink til å skrive (når jeg prøver). Jeg har smarte interesser, hvis det er noe som heter det. Jeg er snill. Jeg er smart. Jeg er moden. Jeg ser bra ut. Jeg har fin kropp. Jeg har en del fine klær. Jeg er hyggelig mot folk jeg kjenner og mot folk jeg ikke kjenner. Jeg er kreativ. Jeg er morsom. Jeg er spesiell. Beklager å måtte skuffe deg, Samfunn, men det er dessverre ikke du som bestemmer hvem som er pene, morsomme og kule. Det er oss selv, og bare oss selv. Livet er altfor kort til at vi skal bruke tiden vår på å prøve å være noe som noen andre har fortalt oss er riktig. Jeg kan love deg som leser dette at uansett hvem du er, så er du definitivt smart, snill, pen, heit og spesiell. Du er bare nødt til å fortelle det til deg selv. Hva er du flink til? Gi meg en kommentar hvis du gidder. Og legg gjerne med at du ser bra ut. Da blir jeg glad. For det gjør du.

Dagens begivenhet

Greit, på noen litt sinte oppfordringer av Martine og Torkel om å ikke ta sånn på vei over det, skal jeg senke selvhøytideligheten min til minus fem og gi deg en god latter. Joa, jeg innrømmer at det var gøy, det har jeg aldri sagt at det ikke var. Men hey, you have fun: Man ser forresten ikke så mye, men hvis du har utrolig lyst, kan du se det på youtube...

Berre ein hund

For litt siden fikk jeg min første ordentlig negative/nedsettende/kritiserende kommentar på bloggen, og nååå... må jeg skrive et innlegg. Ikke at den kommentaren var så utrolig grusom, jeg bryr meg egentlig ikke så mye, men det får meg til å lure: hva er det egentlig som får folk til å kommentere et bilde/blogginnlegge/whatever bare for å kritisere? Det er så unødvendig som det kan bli. Det finnes folk som får kommentarer som dette, men som faktisk er direkte sårende, og de får ofte flere enn bare en. Det virker ikke helt som om de som skriver disse tingene tenker over at det kan sette varige spor hos personen de utsetter det for. Om jeg får ordentlig sårende kommentarer på noe sletter jeg dem (eller glemmer dem, hvis det er muntlig) og tvinger meg selv til å tenke at jeg faktisk har et liv i motsetning til disse folkene. Mange har ikke denne fordelen, for det er det jeg vil kalle det, jeg har en enorm fordel i det at jeg klarer å heve meg over ting som jeg vet ikke er verdt å tenke på. Men ja, hva er det egentlig? Mangel på empati? Og hva kommer det av, gener, sosial påvirkning? Mange har en teori om at de som har det vondt hjemme eller har opplevd vonde ting tar det utover andre, for eksempel personer på skolen som er svakere mentalt enn det de er. Eller at de har veldig dårlig selvtillit selv og må rakke ned på andre for å føle seg bedre. Og sånn er det vel ofte også. Jeg leste for litt siden en artikkel om mobbing i a-magasinet. En av intervjuobjektene som var tidligere mobber fortalte at hun og en annen hadde mobbet og nærmest ødelagt livet til en annen i klassen. Hun fortalte også at de begge hadde hatt det veldig bra, både hjemme og på skolen, så den teorien faila litt i den situasjonen kan man vel si... Jeg vet ikke helt hvor konklusjonen min er i dette innlegget... Men åh, nei, jeg blir så utrolig sur når jeg ser eller hører om sånne ting! Hva er liksom poenget? Jeg blir helt rasende, selv om det er noe som ikke angår meg i det hele tatt, kanskje til og med ingen jeg kjenner. Gud, jeg blogger dårlig for tiden. Skal vi lette litt på stemningen dere? Først kan vi ta en sang: Sommer kommer, sommer kommer, sol og regn og latter og sang! So-hol o-hog regn o-hog latter, ha-ha-ha, latter so-hol og sang! Den synes jeg du burde synge noen ganger for deg selv. Og tenk på innholdet i teksten. Analyser det og føl det. Det er faktisk helt sant. Og så et bilde som jeg virkelig håper du trekker på smilebåndet av. Hvis ikke tror jeg du er et ondt, ondt menneske.Sesåsøt! Hun ligner på meg!

Jeg fant, jeg fant

Say it's possible, Terra Naomi